Veronica var kreftsykepleieren som ble kreftsyk, og som forventet av seg selv at hun skulle takle dette bedre enn de fleste. Istedet kjente hun på skam over at det tok tid før hun skjønte at hun hadde symptomer som kunne være kreft, og over at hun ble så dårlig av cellegiften. “Jeg burde jo være rustet til å tåle dette jeg som kan så mye om både kreftsykdom og cellegift!” “Som kreftsykepleier og kreftsyk kan man både alt for mye og alt for lite på en gang!” sier Veronica.